Et tilbakevendende tema som stadig dukker opp i vår praksis er spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til at den som barnet bor fast hos ikke samarbeider om samvær og gjør alt for å unngå at den andre forelder får det samværet han (eller hun) har krav på.

Dialog
Når jeg får en klient på kontoret som forteller at den andre forelder gjør alt den kan for å sabotere samværet er mitt første spørsmål hvordan dialogen er mellom foreldrene. Ofte skyldes et dårlig samarbeidsklima at foreldrene har en tilsvarende dårlig – eller fraværende – dialog seg imellom.

Det blir da viktig for meg å finne ut om min klient kan gjøre noe for å gjøre situasjonen bedre. Snakker dere sammen? Hvordan snakker dere til hverandre? Det kan være mange grunner til et dårlig samarbeid, men uansett vil første steg mot forbedring være å kommunisere. Og med kommunikasjon mener jeg å kommunisere saklig, være høflig mot hverandre og vise interesse (og kanskje forståelse) for at den andre kan ha et annet syn enn seg selv.

Det er viktig å være klar over at barn er veldig oppmerksomme på hvordan foreldrene kommuniserer. Hvis dårlig kommunikasjon er vondt for foreldrene kan du være helt sikker på at det er mange ganger verre for barnet ditt.

Samværsavtalen
Det neste jeg ønsker å få klarhet i er hva som er bestemt i samværsavtalen. Det er viktig å ha full oversikt over hva man egentlig har avtalt. Jeg har flere ganger opplevd at den andre forelders «sabotering» egentlig skyldes at min klient ikke har full forståelse for hva man har avtalt. Kanskje har avtalen noen vilkår for samvær som ikke fullt ut blir etterlevd; hvor skal barnet overleveres (barnehage, skole, hjemme), hvem skal levere (mor, far, en tredjeperson), skal samvær skje under tilsyn (eventuelt tilsyn av hvem) osv.

Det er helt grunnleggende at dersom man har avtalt vilkår for samværet må første bud være å etterleve vilkårene uten diskusjon. Skulle det være slik at situasjonen over tid har forandret seg så det ikke lenger er nødvendig med slike vilkår må man ta det opp som en sak for seg selv, eventuelt gå til domstolen for å få endret samværsavtalen.

Krev samvær
Dersom man opplever at den andre forelder ikke vil bidra til å gjennomføre samværet som avtalt, bør man straks gi beskjed til vedkommende om at man krever at samværsavtalen overholdes. Denne kontakten skal utelukkende skje med den andre forelder, barn(a) skal holdes utenfor. Det er alltid uakseptabelt å involvere barn i en slik diskusjon.

Når man er tydelig overfor den andre med at man krever samvær, vil den andre part kunne begrunne hvorfor vedkommende motsetter seg samvær. Kanskje kan en slik kontakt være nok til å få samværet i gang. Uansett, sørg alltid for at denne kommunikasjonen kan dokumenteres. Den kan være viktig i en eventuell rettssak. Jeg fraråder alltid mine klienter å ta denne kommunikasjonen muntlig. Den bør av bevishensyn skje skriftlig, gjerne ved sms eller mail.

Krev dom og eventuelt tvangsfullbyrdelse av samværsavtalen
Dersom man har forsøkt alt ovenfor uten hell og samværet fremdeles saboteres, bør man vurdere å bringe saken videre. Som oftest vil det da være nødvendig å bringe saken inn for domstolen for å få en dom for samvær, en avgjørelse som i neste omgang kan tvangsgjennomføres dersom den andre fremdeles saboterer.

Ordet tvangsgjennomføres kan lett misforstås. Det betyr ikke at det offentlige gjennomfører samværet med tvang. I praksis betyr det at det offentlige vil ilegge den som saboterer en løpende bot inntil forholdet bringes i orden. En løpende bot vil som oftest være et veldig effektivt virkemiddel som fort får den vanskelige forelder til å tenke seg om to ganger.

For mange kan det virke skremmende å gå til domstolen for å få gjennomført samvær. Mitt råd vil alltid være at man skal forsøke «alt» før man bringer saken inn for domstolen.

Men er det først slik at man ikke når frem overfor den andre, og man vet med seg selv at man har gjort det man kan for å etterleve avtalen og de forutsetninger som ligger i denne, da skal man ikke være redd for å bringe saken inn for domstolen. Domstolen er der for å hjelpe, mekle og om nødvendig bestemme. Domstolen vil alltid forsøke å få foreldrene til å finne en avtaleløsning som begge kan leve med. Det er kun hvis ingenting nytter at domstolen vil avsi en dom i saken.

Det er også viktig å være klar over at dette er en type saker hvor man vil kunne få mesteparten av kostnadene til advokat dekket gjennom ordningen med fri rettshjelp, forutsatt at man oppfyller de økonomiske vilkårene.

Relaterte artikler: 📄

Barnefordelingssaker etter samlivsbrudd…. Les mer
Barn og samlivsbrudd …… Les mer

Advokat Geir Skivik
Daglig/faglig leder

☎ 982 86 000
✉ geir@skivikmail.no