Arv og særeie for fritidseiendom
Noen er heldige og arver fast eiendom. I denne artikkelen tar vi for oss hvordan ektefeller kan bli stilt økonomisk ved et samlivsbrudd dersom en av ektefellene har arvet en fritidseiendom.
Ved at en som familie opplever å for eksempel overta en hytte som har vært i den ene ektefelles familie, vil kunne oppleves som en trygghet og berikelse av familiens økonomi. Kanskje vil man få mulighet til å refinansiere boliglånet, og sørge for både oppgradering av boligen man bor i og den arvede hytta. Her gjelder det imidlertid å være bevisste og opprette avtaler for å sikre begge ektefellers interesser.
Et typisk eksempel man kan stå overfor er at en av ektefellene arver en hytte som har vært i denne ektefellens familie, eller at ektefellen mottar midler fra sin familie for å kjøpe en fritidseiendom. Arv blir ikke automatisk særeie for mottaker, men er gjerne bestemt av giver i et gavebrev eller i et testament, for å sikre at hytta forblir i familien. Da spiller det liten rolle for den andre ektefellen at hytta blir tinglyst på begge ektefeller, og ikke bare arvemottaker, da det er avtalen om særeie som i utgangspunktet er avgjørende.
Særeie kan også avtales i en ektepakt, og her er det flere varianter. For eksempel kan man avtale at særeie bare skal gjelde ved samlivsbrudd, og ikke ved dødsfall.
Arv er også vernet gjennom ekteskapslovens regler om skjevdeling, hvilket innebærer at mottakerektefellen som et utgangspunkt kan kreve at verdien av en arvet hytte ikke skal deles med den andre ektefellen ved et samlivsbrudd.
Er man samboere, vil situasjonen være den at hver samboer beholder det den selv eier ved et samlivsbrudd, slik at eierskapet er det som er avgjørende.
Sammenblanding av økonomien
Det som kan være utfordrende, er dersom man ikke er bevisst på hvorledes man innretter seg økonomisk når man arver en hytte.
I eksempelet innledningsvis, der ektefellene tar opp lån eller refinansierer eksisterende boliglån idet det arves en hytte, og der lånet, helt eller delvis, brukes til vedlikehold, oppgradering eller løpende driftskostnader på hytta, gjelder det å ha avtaler eller dokumentasjon på plass, særlig for den ektefellen som ikke har arvet hytta. Dersom lånet sikres med pant i felles bolig som er felleseie, vil banken ved et samlivsbrudd holde begge ektefeller solidarisk ansvarlig for lånet, samtidig som ektefellen som ikke har arvet hytta, trolig bli møtt med et særeie- eller skjevdelingskrav.
Vederlagskrav
Det finnes regler i ekteskapsloven om at dersom en ektefelle har brukt felleseiemidler, eller bidratt til familiens underhold ved arbeid eller på annen måte, slik at den har medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen.
Reglene er ment å gi kompensasjon hvor en ektefelle har redusert de felleseiemidlene som ellers ville gått til likedeling, ved å overføre dem til poster som holdes utenfor delingen. Det skal imidlertid en del til for å få medhold i et vederlagskrav, og dokumentasjon og avtaler avgjør hvor god sak man har.
I en slik situasjon kan ting også tilspisse seg ved at ektefellen som har arvet hytta, kan få vasker med å klare å beholde hytta, fordi man har tatt opp for høyt lån og må utbetale den andre ektefellen.
Formålet fra giver eller arvelater var gjerne at hytta skulle beholdes i familien, men så har ektefellene sammenblandet økonomien ved felles låneopptak, uten at man klart har definert hva lånet skal brukes til, og hva dette innebærer for den andre ektefellen.
Dette er et typisk problem man møter som advokat i saker som gjelder samlivsbrudd, og som man kan forsøke å unngå dersom både giver og mottaker, sørger for å ha gode avtaler på plass på tidspunktet når arven blir overført.
